Biscaya andre døgn

Vi suser avgårde i medvind mot Spania. Har nå seilt 300 nm og det er 180 nm til vi er fremme i A Coruna.   Fantastiske seileforhold. Har også litt sol innimellom, og mer skal det vistnok bli i morgen. 2-3 meter bølger og rulling dag og natt er god helbred for marg og bein. Vaktordningen er 3 timer på og 6 timer av slik at hele mannskapet er etterhvert blitt veldig godt utvilt. 

Biscaya første døgn

 

Da har vi seilt i et døgn og 160 nm. Første 12 timene var det lite vind og så tok det seg opp etterhvert. Flott solnedgang og delfiner som hoppet i bakgrunnen. I dag har det vært litt skiftende med noe regn. Merker godt at det er varmere jo lengre sør vi kommer.

 

Alt vel ombord, ingen sjøsyke, mytteri, pest eller andre vederstyggeligheter.

Klar for Biscaya

Da er nytt mannskap på plass og vi er klar for Biscaya. Martin, Johan og Arnstein er veldig fornøyd med den nye selfie stangen som fungerte helt perfekt på første forrsøk. Nå er vi klare for tre døgn på havet mot Spania, sol og sommer.

Over Irskesjøen til Cornwall

Nå er vi i Padstow, Cornwell. En koselig liten landsby med mange restauranter og puber,  nydelige strender, sol og varmt,..... nesten som å være i syden.

Vi hadde en flott seiltur i strålende solskinn fra Dublin til Cornwall (Padstow).

Dette er andre havkryss og nå har vi tatt både Norsjøen og Irskesjøen. Hadde en svak medvind,  vi kunne seile ca halvparten av tiden. Turen tok 1,5 døgn med en tilbakelagt distanse på 200 nm.

Konstanse sitter vakt i solnedgangen i to timer mens skipperen sover.

.Anna ligger i soveposen og hører på musikk.

Konstanse og Anna sover ute i cocpit på natta. Det er en mektig stjernehimmel og vi bruker en App på iPADen for å finne de forskjellige stjernetegnene og planetene.

Flott soloppgang når vi nærmer oss Cornwall.

I Padstow er det også mange fine sandstrender, kanskje ikke det vi først og fremst forbinder med England.

Inne i havna er det ganske trangt. Havna er kun tilgjengelig to timer før og etter høyvann.

Det er 6-7 meter tidevann i dette området, og da er det viktig å velge riktig havn slik at man ikke ender opp som denne katamaranen.

I Padstow har de også veldig god Fish & Chips - kan ikke ha vært i England uten å prøvd dette. Smakte helt fortreffelig.

Og strender som Anna kan turne på.

Vi har til nå også levd i den villfarelsen at fisking etter småkrabber i uthavn var typisk Norsk. Riktignok har vi også sett dette mens vi har vært på tur i Sverige, men Sverige var jo en del av Norge for ikke så lenge siden så da så.

I England derimot finnes det en videreutviklet variant av "Barn fisker krabbe i uthavn". Her borte har de bygget noen små vakre landsbyer rundt krabbedammene. Det er koselige pub-er og restauranter hvor mor og far kan se på mens barna fanger krabbe. Far går pent antrukket, i pub-til-pub sko, rutete shorts og drikker øl av høye ølglass mens han ivrig instruerer og følger med på barnas krabbefangst.  Dette er tydeligvis blitt veldig populært og det er hundrevis av folk som valfarter til disse stedene for å fiske små-krabber. På bildet under ser vi noen av krabbefiskerene, og fedrene, mens det lokale korpset underholder. Noe tilsvarende burde det også være marked for i de norske uthavner.  Vi kan eksempelvis begynne i det små og starte med litt musikk, f.eks. Arild Nyvoll som spiller trompet hver søndag på Tingholmen og så får resten komme senere hvis det slår an.

Padstow blir siste stopp så langt. Her blir båten liggende frem til slutten av August. Jentene skal tilbake til Randaberg og gå på skolen frem til 1. oktober mens Arnstein skal seile Grace  til Lisboa sammen med Martin Goldhahn og Johan Bodsberg. Avreise 29. August fra Padstow.

Tusen takk for alle hyggelige meldinger på SMS, Facebook og Satellitt telefon.

I mellomtiden får vi bare drømme oss tilbake til havet med denne filmen fra Irskesjøen.

Mye å lære i Belfast og Dublin

Da har vi vært turister i Belfast og Dublin i en uke og vi kan slå fast at Irland er et herlig land på mange måter. Innbyggerne har en sjarmerende engelsk dialekt og så er det et mangfold av gode restauranter og kafeer med mye sjel. De store kjedene som gjør alle byer like viser ikke så godt igjen her borte.

Vi har fått en lang og interessant forelesning om Irsk politikk fra en hyggelig taxisjåfør i Belfast, vært på flere museum og tatt guided busstur. Landet har en spennende og blodig historie, men forehåndskunnskapene våre viste seg å være litt skralere enn vi var klar over. 

På vikingmuseet lærte vi at Dublin ble grunnlagt for 1200 år siden av norske Vikinger som seilte samme rute som vi har gjort. De kunne riktignok ikke seile igjennom Caledonien kanalen men måtte ta hele veien rundt via Ørkenøyene og Hebridene. Dublin ble etablert av Vikingene slik at de skulle slippe å dra tilbake til Norge for Vinteren. Det skjønner vi veldig godt etter å ha erfart hvor mye motvind det er på disse kanter.

For familien Wee er den store lykken å finne en Kirke eller en Pub. I Dublin er det stor sannsynlighet for å treffe på begge deler siden det er ca 650 kirker og over 1000 pub-er i denne byen. Eldste pub er fra 1198.

Her sitter Kjersti å stråler av Lykke inne i St Patric kirka.......

....mens Anna er lykkelig fordi det er en god turne-plen på utsiden.

Lykken er  stor når jentene får dessert på Pub. «The Duke» er en gammel og koselig Pub midt i sentrum av Dublin, og her smakte eplekaka akkurat som den Farmor lager i følge Anna.

For å nyte denne lykken må man komme helskinnet i land. Når man seiler er det ikke grønn og rød sone som man er vandt med fra flyreiser. Istedenfor bruker man et system bestående av diverse signalflagg for å kommunisere med myndighetene i koder. Skipperen på Grace har god formell teoretisk kompetanse på dette området siden det var pensum på Fritids-skipper kurset med utvidet fartsområde (D5LA).

Prosedyren er ganske enkelt at man skal heise nasjonalflagget til det landet man ankommer sammen med det gule Q-flagget i styrbord salingshorn som vist på bildet under. 

Med det gule flagget signaliserer man at man ikke har gått igjennom Tollen, og landsflagget er en høflig gest til landet man ankommer. Når Tolleren kommer ombord skal man forvise skipspapirer, pass og utsjekkingsdokumenter fra forrige forrige havn/land.

I praksis kan det være litt mer komplisert.

 I vårt tilfelle ombestemte vi oss underveis til Crinan i Skottland for heller å seile til Belfast i Irland. Vi fikk dermed ikke sjekket ut av Storbritannia før vi seilte over til Belfast. Når man seiler på havet uten Internett har man god tid til å fundere over de seilmessige problemstillingene som da fremkommer, eksempelvis;  finnes det et eget signalflagg man skal bruke når man har glemt å sjekke ut fra det landet man kommer fra ?

Og  hvordan var det nå med Nord og Sør-Belfast, eller var det Nord og Sør-Irland? Hvilket flagg skal man bruke i Belfast ? Er det et eget flagg i Nord-Belfast og er det det samme flagget man benytter i Sør-Belfast? Vi seilte mot en liten liten by (Bangor) som ligger rett sør for Belfast, og da kan det jo  ihvertfall ikke være flagget til Nord-Belfast som skal brukes. Vi har en hel kasse med flag ombord, inklusive mange spesial flagg, men et Nord-Belfast flagg  ligger definitivt ikke i denne kassen. Siden Bangor var sør for Belfast falt det dermed naturlig å velge en sørlig variant, og valget falt da på det Irske flagget i grønt, hvitt og oransje.

 Så var det dette med det gule flagget. Av en tysker vi seilte sammen med i Caledonien kanalen  fikk vi vite at Isle of Man ikke er med i EU selv om øya ligger midt imellom Belfast og England. Dette kom som en overraskelse på oss og vi hadde eksempelvis ikke noe Isle of Man flagg ombord. Hva da med Belfast, er de heller ikke med i EU, hvis ikke, er de da med i Schengen ? Og hva gjør man når man har glemt å sjekke ut av både Schengen og EU og skal til et nytt land som muligens ikke er medlem av Schengen eller EU eller bare en av delene ?

Når man sitter slik å funderer en hel dag uten å finne noen svar blir man litt svimmel i hode. For å bli ferdig med den saken, valgte skipperen å heise både det gule Q-flagget og det Irske nasjonal flagget (som vist på bildet ovenfor), så fikk det bære eller briste.

Da vi nærmet oss Belfast økte lykkestemningen blant jentene om bord, vi har fått internett – jippi. Skipperen delte også denne lykken fordi nå kunne han endelig få svar på alle de seiletekniske tingene som svirret rundt i hodet.

Tiden var knapp, vi måtte snart kalle opp marinaen på VHF og få tildelt plass. Først dette med det gule Q-flagget. Wikipedia var naturligvis første kunnskapskilde. Her fremkom det at det gule Q-flagget betyr :

«Det er ikke konstatert smittefare og fartøyet ber om å få lege ombord som kan gi karantenelisens for samkvem med land»

Ikke helt som tiltenkt, men uansett ingen skade skjedd om vi skulle få en Lege ombord istedenfor en Toller. Skiperen mente at Wikipedia ikke var helt oppdatert på utviklingen etter seilskutetiden på 1800 tallet, mao ingen håp for avklaring mht EU og Schengen.

Sjekket derfor videre  hvilket nasjonalflagg som skulle brukes. Til vår store lettelse viste det seg at både Nord og Sør-Belfast ligger i Nord-Irland og Nord-Irland er en del av Storbritannia. Dermed var vi fremdeles innenfor både Storbritannia, EU og Schengen området og vi hadde ikke begått en forbrytelse ved å la være å sjekke ut av Skottland. I all hast ble det Irske flagget sammen med det gule Q-flagget firet og erstattet med det Britiske flagget,..... problem solved.  

Et annet seilteknisk problem, som er av mer generell karakter, er korrekt uttale av stedsnavn. I Dublin ligger vi nå i ei havn som heter DUN LAOGHAIRE. Siden det er lite formell kompetanse mht korrekt uttale av Irske stedsnavn blant mannskapet ombord, er det prøve og feile metoden som gjelder. Vår ankomstprosedyre i Dublin ble da at Skipperen på Grace kallet opp havnevakta som følger over VHFen :

«Don La Hore Port, Don La Hore Port, Don La Hore Port, this is sailing yacht Grace, over….»  

Vanligvis er havnevakten raskt ute med å svare, men i dette tilfellet måtte vi kalle opp 4-5 ganger før vi fikk svar. Det gikk nesten en uke før vi forstod hvorfor. Kjersti fikk tilsnakk for banning på offentlig sted av en hyggelig konduktør når hun spurte hvilket spor toget til Don La Hore gikk fra. Det viste seg at korrekt uttale av DUN LAOGHAIRE er Dun Larrie, så nå vet vi det.

Akkurat denne viten får vi nok dessverre ikke å så mye nytte av. I skrivende stund venter vi på at vinden skal snu fra motvind til medvind. Det har vært over en uke med motvind. Vi valgte den dagen med minst motvind for å seile fra Belfast til Dublin. Det ble allikevel en litt slitsom tur på 14 timer i stampesjø.

Vi har nå oppgradert s/y Grace med en flott «Irish Blessing» som henger på veggen i salongen.

Fra i morgen er det ihht meldingene slutt på motvinden og vi skal også se mer til sola. Ihvertfall i Padstow i sør England, som er neste mål. Tar ca 1,5 døgn med kryss av Irskesjøen på natta. Vi har også trent på korrekt uttale av Padstow og har det Britiske flagget liggende klart, så nå er både båt og mannskap godt forberedt på nye eventyr.