Da har vi vært turister i Belfast og Dublin i en uke og vi
kan slå fast at Irland er et herlig land på mange måter. Innbyggerne har en sjarmerende
engelsk dialekt og så er det et mangfold av gode restauranter og kafeer med mye
sjel. De store kjedene som gjør alle byer like viser ikke så godt igjen her
borte.
Vi har fått en lang og interessant forelesning om Irsk
politikk fra en hyggelig taxisjåfør i Belfast, vært på flere museum og tatt
guided busstur. Landet har en spennende og blodig historie, men forehåndskunnskapene
våre viste seg å være litt skralere enn vi var klar over.
På vikingmuseet lærte vi at Dublin ble grunnlagt for 1200
år siden av norske Vikinger som seilte samme rute som vi har gjort. De kunne
riktignok ikke seile igjennom Caledonien kanalen men måtte ta hele veien rundt
via Ørkenøyene og Hebridene. Dublin ble etablert av Vikingene slik at de skulle
slippe å dra tilbake til Norge for Vinteren. Det skjønner vi veldig godt etter
å ha erfart hvor mye motvind det er på disse kanter.
For familien Wee er den store lykken å finne en Kirke eller
en Pub. I Dublin er det stor sannsynlighet for å treffe på begge deler siden det
er ca 650 kirker og over 1000 pub-er i denne byen. Eldste pub er fra 1198.
Her sitter Kjersti å stråler av Lykke inne i St Patric kirka.......
....mens Anna er lykkelig fordi det er en god turne-plen på
utsiden.
Lykken er stor når
jentene får dessert på Pub. «The Duke» er en gammel og koselig Pub midt i
sentrum av Dublin, og her smakte eplekaka akkurat som den Farmor lager i følge
Anna.
For å nyte denne lykken må man komme helskinnet i land. Når
man seiler er det ikke grønn og rød sone som man er vandt med fra flyreiser.
Istedenfor bruker man et system bestående av diverse signalflagg for å
kommunisere med myndighetene i koder. Skipperen på Grace har god formell teoretisk
kompetanse på dette området siden det var pensum på Fritids-skipper kurset med
utvidet fartsområde (D5LA).
Prosedyren er ganske enkelt at man skal heise nasjonalflagget
til det landet man ankommer sammen med det gule Q-flagget i styrbord salingshorn
som vist på bildet under.
Med det gule flagget signaliserer man at man ikke har gått
igjennom Tollen, og landsflagget er en høflig gest til landet man ankommer. Når
Tolleren kommer ombord skal man forvise skipspapirer, pass og utsjekkingsdokumenter
fra forrige forrige havn/land.
I praksis kan det være litt mer komplisert.
I vårt tilfelle
ombestemte vi oss underveis til Crinan i Skottland for heller å seile til
Belfast i Irland. Vi fikk dermed ikke sjekket ut av Storbritannia før vi seilte over
til Belfast. Når man seiler på havet uten Internett har man god tid til å
fundere over de seilmessige problemstillingene som da fremkommer, eksempelvis; finnes det et eget signalflagg man skal bruke
når man har glemt å sjekke ut fra det landet man kommer fra ?
Og hvordan var det nå
med Nord og Sør-Belfast, eller var det Nord og Sør-Irland? Hvilket flagg skal
man bruke i Belfast ? Er det et eget flagg i Nord-Belfast og er det det samme
flagget man benytter i Sør-Belfast? Vi seilte mot en liten liten by (Bangor)
som ligger rett sør for Belfast, og da kan det jo ihvertfall ikke være flagget til Nord-Belfast
som skal brukes. Vi har en hel kasse med flag ombord, inklusive mange spesial
flagg, men et Nord-Belfast flagg ligger definitivt
ikke i denne kassen. Siden Bangor var sør for Belfast falt det dermed naturlig
å velge en sørlig variant, og valget falt da på det Irske flagget i grønt,
hvitt og oransje.
Så var det dette med det
gule flagget. Av en tysker vi seilte sammen med i Caledonien kanalen fikk vi vite at Isle of Man ikke er med i EU
selv om øya ligger midt imellom Belfast og England. Dette kom som en overraskelse
på oss og vi hadde eksempelvis ikke noe Isle of Man flagg ombord. Hva da med
Belfast, er de heller ikke med i EU, hvis ikke, er de da med i Schengen ? Og
hva gjør man når man har glemt å sjekke ut av både Schengen og EU og skal til
et nytt land som muligens ikke er medlem av Schengen eller EU eller bare en av
delene ?
Når man sitter slik å funderer en hel dag uten å finne noen
svar blir man litt svimmel i hode. For å bli ferdig med den saken, valgte
skipperen å heise både det gule Q-flagget og det Irske nasjonal flagget (som
vist på bildet ovenfor), så fikk det bære eller briste.
Da vi nærmet oss Belfast økte lykkestemningen blant jentene om
bord, vi har fått internett – jippi. Skipperen delte også denne lykken fordi nå
kunne han endelig få svar på alle de seiletekniske tingene som svirret rundt i
hodet.
Tiden var knapp, vi måtte snart kalle opp marinaen på VHF og
få tildelt plass. Først dette med det gule Q-flagget. Wikipedia var naturligvis
første kunnskapskilde. Her fremkom det at det gule Q-flagget betyr :
«Det er ikke
konstatert smittefare og fartøyet ber om å få lege ombord som kan gi
karantenelisens for samkvem med land»
Ikke helt som tiltenkt, men uansett ingen skade skjedd om vi
skulle få en Lege ombord istedenfor en Toller. Skiperen mente at Wikipedia ikke
var helt oppdatert på utviklingen etter seilskutetiden på 1800 tallet, mao
ingen håp for avklaring mht EU og Schengen.
Sjekket derfor videre hvilket nasjonalflagg som skulle brukes. Til
vår store lettelse viste det seg at både Nord og Sør-Belfast ligger i Nord-Irland
og Nord-Irland er en del av Storbritannia. Dermed var vi fremdeles innenfor både
Storbritannia, EU og Schengen området og vi hadde ikke begått en forbrytelse ved
å la være å sjekke ut av Skottland. I all hast ble det Irske flagget sammen med
det gule Q-flagget firet og erstattet med det Britiske flagget,..... problem
solved.
Et annet seilteknisk problem, som er av mer generell
karakter, er korrekt uttale av stedsnavn. I Dublin ligger vi nå i ei havn som
heter DUN LAOGHAIRE. Siden det er lite formell kompetanse mht korrekt uttale av
Irske stedsnavn blant mannskapet ombord, er det prøve og feile metoden som
gjelder. Vår ankomstprosedyre i Dublin ble da at Skipperen på Grace kallet opp
havnevakta som følger over VHFen :
«Don La Hore Port, Don La Hore Port, Don La
Hore Port, this is sailing yacht Grace, over….»
Vanligvis er havnevakten raskt ute med å svare, men i dette
tilfellet måtte vi kalle opp 4-5 ganger før vi fikk svar. Det gikk nesten en uke før vi forstod hvorfor. Kjersti fikk
tilsnakk for banning på offentlig sted av en hyggelig konduktør når hun spurte hvilket
spor toget til Don La Hore gikk fra. Det viste seg at korrekt uttale av DUN
LAOGHAIRE er Dun Larrie, så nå vet vi det.
Akkurat denne viten får vi nok dessverre ikke å så mye
nytte av. I skrivende stund venter vi på at vinden skal snu fra motvind til
medvind. Det har vært over en uke med motvind. Vi valgte den dagen med minst
motvind for å seile fra Belfast til Dublin. Det ble allikevel en litt slitsom
tur på 14 timer i stampesjø.
Vi har nå oppgradert s/y Grace med en flott «Irish Blessing»
som henger på veggen i salongen.
Fra i morgen er det ihht meldingene slutt på motvinden og vi
skal også se mer til sola. Ihvertfall i Padstow i sør England, som er neste mål. Tar ca 1,5
døgn med kryss av Irskesjøen på natta. Vi har også trent på korrekt uttale av
Padstow og har det Britiske flagget liggende klart, så nå er både båt og
mannskap godt forberedt på nye eventyr.
